Olaf Lias sønn, Per Lia, har skrevet historien om sin far. Den lange versjonen av historien (nederst på denne siden) er også trykket i ørsskrift for Kragerø og Skøtøy historielag, «Historieglimt 1996».

Her finner du historien om Olaf Lia i kortversjon

Olaf Lia (1898 – 1980) fra Helle  utenfor Kragerø, ville nødig ha tittelen kunstner knyttet til sitt navn og det var med stor beskjedenhet og selvkritikk han i ledige stunder arbeidet som billedhugger og tegner og i 1940-årene ble også malerpenselen tatt i bruk.

Tidlig i 1920-årene startet han sin egen byggevirksomhet som byggmester. Etter hvert ble de mange oppdrag bestående av boliger, sommerhus, offentlige bygg og industribygg gjennom gode og dårlige år.

Det var først etter lange arbeidsdager han tok fram sitt kunstnerredskap, blyanten, huggjern eller hammer og meisel for å utfolde sin trang til å arbeide med kunsten. Trangen, fantasien og lysten til å uttrykke seg som skapende kunstner hadde ligget der allerede fra guttedagene. Han forteller selv at han som 10-åring (1908) var på Jomfruland i en kortere periode og Ole Johnsrud (33 år) og Per Debritz (28 år) var også der for å male. Johnsruds dragesjov var det som først skapte ungene og hans interesse. Imidlertid oppdaget han ganske snart deres staffelier og påbegynte landskapsmalerier. Disse ble for ham av vesentlig større interesse enn dragene. En gnist eller kanskje et håp om å kunne gjøre det samme ble muligens tent.
 Fra 1917-1919 gikk han på aftenundervisning på Kragerø tegneskole, med brødrene Fjeld som lørere. I 1919 kom han inn på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og begynte i klassen for frihåndstegning, avd. 1. Etter noen uker ble han imidlertid, sammen med noen andre elever, overflyttet til avd. 2. der bl.a. August Eiebakke underviste. Den entusiastiske og svært kunstintresserte unggutten fra småbruket Lia i Skøtøy kommune, ble overveldet av å kunne være elev på en skole der så mye kunsterisk kvalitet og tradisjon var samlet. For ham var det allerede da spesielt billedhuggerkunsten som opptok ham sterkest.
 Gleden ble kortvarig, på nyåret 1920 ble han hardt angrepet av spanskesyken og etter mange uker på Ullevål gikk han gjennom en lang rekreasjons- og depresjonsperiode. Kunststudiene ble avbrutt.

Hans mangeårige venn Olaf Tangen i Kragerø har i forbindelse med kunstnere, skoler og akademier gitt følgende konklusjon: Man blir ikke kunstner, det er noe man er.

Utenom sin byggevirksomhet benyttet han i 60 år all sin fritid til sine kunstinteresser.